Lingvistiske konspirasjonsteorier

Jeg har nok tilbragt mer tid på wikipedias "Talk"-sider enn mange. Vel verdt å nevne at jeg sjelden bidrar der, men man kommer over mye interessant. Det var her jeg først kom over lingvistiske teorier som i beste fall er tvilsomme. De fleste av disse sketchy teoriene hører selvfølgelig til fagfeltet språkendring (Historical Linguistics). Jeg skal starte med å prate om de Nostratiske språkene.

Nostratiske språk er navnet på en såkalt makro-/superfamilie som inkulderer mange språkfamilier. Deriblant indo-europeisk, uralsk, og altaisk (som alle tilhører den "Eurasiatiske" språkfamilien.) I tillegg til kartvelske, afroasiatiske og dravidiske språk m.m. Proto-Nostratisk ble visstnok talt ved slutten av forrige istid.

Vi hopper rett inn i denne teoriens utfordringer. Ikke mange av de underfamiliene som tilhører nostratiske språk er allment aksepterte språkfamilier. Dette gjelder altaisk, som bl.a. mener det er slektskap mellom, tyrkiske, mongolske, japanske og koreanske språk. Det gjelder også afroasiatiske språk, som inkluderer semittiske, kusjittiske, berberspråk, gammel egyptisk og mer. Derfor er det utfordrende å argumentere for eurasiatisk som selv inkluderer altaisk. Enda vanskeligere blir det da å argumentere for en språkfamilie som inkluderer alle disse, og mer, men det hindrer ikke folk i det hele tatt.

Nesten uavhengig av dette er det diskusjonssiden til artikkelen som er mest interessant og inneholder utsagn som disse:

"I have, myself, found a striking number of apparent cognates (and I'm not talking about loanwords) to indicate a strong possibility of a relationship between Japanese and the Indo European languages"

"It's just that I've just come up with about 45 examples for why *tik is two and *pal is one. I'll show them to my professors, and then get back to y'all."

Og sist, men ikke minst:
"I know Wikipedia is run by Jews but this "one-of-us" stance is not the best stance for Wikipedia"

Når dette er sagt, er ikke alle argumentene like usaklige. Og der er noe gode forsvarere av hypotesen. Dette bringer oss dog videre til neste teori. "Proto-World"

Protoverden, eller protomenneskespråk, er en teori som sier at alle moderne språk stammer fra ett felles språk. Dette er ikke nødvendigvis i seg selv veldig problematisk (det er en annen diskusjon), men det som er morro her er at det menes det er mulig å rekonstruere dette språket. Her er et eksempel på en rekonstruksjon av grunnleggende vokabular. Du skal ikke kunne mye lingvistikk for å se at det er noe rart ute og går her.

F.eks. synes jeg det er vanskelig å se sammenhengen mellom Niger-Congo "nani", dravidisk "yāv" og kartvelsk "min" som rekonstrueres tilbake til "ku" for å sette det litt på spissen. Det er en god artikkel her  som viser hvorfor slik forskning ikke verdsettes særlig høyt.

Så langt har vi sett på teorier som i beste fall er tvilsomme, eller eksperimentelle. Men vi skal avslutte med å se på en språkteori som bare kan karakteriseres som "pants on head retarded". Denne tilskrives en "lingvistisk arkeolog" ved navn Edo Nyland. Hans teorier introduseres med: "The efforts of Edo Nyland in translating ancient inscriptions have resulted in the development of a controversial theory on the origin of languages." Århundrets underdrivelse. Hypotesene er som følger:

1. Det opprinnelige språket var saharaspråket, som ble snakket i Sahara rundt siste istid. Disse menneske hadde dannet den første virkelige sivilisasjonen.
2. Deler av det opprinnelige saharaspråket blir snakket som dravidisk i india, ainuer i Hokkaida og best bevart som baskisk i Spania/Frankrike.
3. Dette folket hadde det første høyt utviklede språket og en sterk muntlig tradisjon.
4. Da disse måtte utvandre fra Sahara ble et nytt språk oppfunnet for hvert område. Blant annet var det benediktmunkene som oppfant indo-europeisk.
5. Disse språkene ble tvunget på folk over hele verden for å utslette det opprinnelige, matriarkiske samfunnet. De lyktes nesten. Den skjulte meningen bak ordene kan avkodes med en baskisk ordbok og en enkel formel.

Formelen er at alle ord egentlig består av vokal-konsonant-vokal, og er ord som referer tilbake til opprinnelige ord fra saharaspråket, eller baskisk. Jeg skjønner det ikke jeg heller. La oss se på noen eksempler fra hvordan engelsk ble laget:

doctor: .do-ok.-.to-or
endret stavelse - opprinnelig stavelse - opprinnelig ord - betydning
.do - odo - odoldun - blodig
ok. - oke - okerkeria - skade
.to - eto - etorri - kom!
or. - ora - orain - med en gang
doctor = en blodig skade, kom med en gang

alcohol: al.-.ko-oho-ol
al. - alu - alukeria - avskylig oppførsel
.ko - uko - ukoegin - å nekte
oho - oho - ohoregabe - å vanære
ol - ol - olde - fri vilje
alcohol: nektende og avskylig oppførsel vanærer den frie vilje

På hjemmesiden hans finner du lignende analyser av mange av verdens språk. Ord blir fattige.

Vel, før jeg takker for meg for denne gang er det verdt å nevne at dette gjelder alle høyt utviklede språk på jorda, muligens utenom Kinesisk. Gode nyheter for sinologene!

Et spørsmål om synsvinkler

De av oss som er flasket opp på germanske språk er vant til at språk forholder seg på en bestemt måte. Noen eksempler: SVO-ordstilling (”han spiser eplet” er grammatisk, ikke ”han eplet spiser”). Adjektiv før substantiv (i motsetning til fransk: ”un livre vert”). Muligheter for å produsere sammensetninger som det tyske ”Donaudampfschiffahrtsgesellschaftskapitän”. Og sist men ikke minst: pålitelige tempusformer. Cæsar krysset Rubicon, han verken krysser eller vil krysse den. Man skal ikke akkurat vandre så langt i språkenes verden for å se hvor stor variasjon det egentlig er rom for. Dette er selvfølgelig spennende, men du verden så mye hodebry det kan by på.

Ett språk som ligger mitt hjerte nært er russisk. Det har flere årsaker, men jeg er etter hvert ganske sikker på at grammatikken ikke har noen verdens ting å gjøre med saken. Se for deg at du konstant må lære verb parvis, at disse formene ikke nødvendigvis ligner noe særlig på hverandre (”å ta” kan hete enten brat’ eller vzjat’), og at du i hvert fall ikke kan regne med å resonnere deg frem til den ene varianten fra den andre. Mer konkret går skillet mellom et imperfektivt verb som knyttes til ufullstendig handling, og et perfektivt verb som kobles til fullbyrdet handling. Tidspunktet for handlingen er ikke det sentrale, men heller handlingens natur eller resultat. Det er altså snakk om aspekt (”synsvinkel”). Temaet kan glatt fylle en bok eller to, og jeg skal ikke engang forsøke å forklare hvorfor man bruker imperfektiv imperativ for invitasjoner, men perfektiv imperativ for kommandoer.

Men det finnes verre hodepiner, særlig når man beveger seg i retningen av ”døde språk” (håpløs betegnelse). I russisk har du tempusformer du kan forholde deg til. I hebraisk er det kun aspekt som gjelder. Det er kanskje en liten trøst at formene er ganske forutsigbare: fra verbroten q-t-l (drepe) kan du enkelt trylle frem former som ”qatal” og ”yiqtol”, henholdsvis perfektiv og imperfektiv utgave av 3. person hankjønn entall. Jeg skulle for eksempel gjerne ha sagt at ”qatal” betyr ”han drepte”, men det kan like gjerne oversettes med futurum. Når du hekter på ordet for ”og”, blir kaoset nesten komplett. ”Wayyiqtol” har perfektiv betydning (i motsetning til ”yiqtol”), og ”weqatal” har imperfektiv betydning (i motsetning til ”qatal”). Så mangler det egentlig bare å fortelle at lærde krangler mer om verbsystemet enn noen annen del av språket. Man kan spørre seg om noen egentlig forstår det i det hele tatt.

Finnes det et lyspunkt i alt dette? Jo, ett: vi lingvister trenger definitivt ikke å bekymre oss for å slippe opp for arbeidsoppgaver. Det er mer enn nok å ta av.

Takk til lingviblogger Daniel Wang!

"Han hadde hatt en skrubbærplante"

Ikke spør meg hvorfor. Bærene er røde og smakløse. Ikke giftige, men i følge wikipedia smakløse. Høres utrolig kjedelig ut. Likevel er dette frasen som har fått litt oppmerksomhet blant lingvister rundt om i verden. Den skrives (APA) "xłp̓x̣ʷłtłpłłskʷc" på språket selv og fonetisk (IPA): [xɬpʼχʷɬtʰɬpʰɬːskʷʰt͡sʼ] Jeg sliter i alle fall med å uttale det. Det er bare konsonanter. Det er bare ustemte konsonanter. Det er velarer og uvularer (halslyder) og ustemte lateraler (rare l-lyder). Det er faktisk tretten konsonanter etter hverandre og ikke en eneste vokal. Dette er simpelthen ikke en frase som er mulig å rope særlig høyt. Ja, ja. Det at en hadde en gang i fortiden en plante med smakløse bær er kanskje ikke noe en vil rope over seg om uansett.

Skrubbær

Språket vi snakker om i dag er nuxálk. Det er en del av Salishanspråkgruppen som ble talt (og tales) av de såkalte Flathodeindianerne. De holder til nord i Vest-Amerika og over inn i Canada. Det er ca. 20-30 mennesker igjen som snakker nuxálk, og ingen av språkene i gruppen har mer enn 1000-2000 talere igjen. Triste greier, spesielt med språk som er så annerledes og interessante.

En av de tingene som gjør nuxálk til et spennende språk er at den virkelig setter problemstillingen "hva er en stavelse?" på dagsordnen. Spørsmålet kan virke litt rart for en ikke-lingvist. Å klappe stavelser er noe du lærer på barneskolen. "Ku-a mi spi-ser gress. Ku-a li-ker gress." "Klapp-klapp klapp, klapp-klapp klapp. Klapp-klapp klapp-klapp klapp." Og i mange språk er følelsen av en stavelse ganske intuitiv. Det er den "rytmen" språket følger. Men det å skulle definere en stavelse vitenskapelig har vist seg å være litt av en utfordring.

Wikipedias definisjon viser litt en av "lureløsningene" som er vanlige for slike problemer. "En stavelse er en enhet for organisering av språklydsekvenser". Vel, ja. Men i ordet "stakk" i norsk er også "st" en "språklydsekvens", hvorfor er ikke det en stavelse? Så følger de opp med den andre "lureløsningen", et eksempel. "For eksempel" står det, "består ordet 'water' av to stavelser. 'Wa' og 'ter'". Aha, ja nettopp. Daså. Så følger de opp med en overgeneralisert definisjon. "En stavelse består typisk av en stavelseskjerne (oftest en vokal) med valgfri åpning og avslutning (oftest en konsonant)."

Flathodeindianere anno 1903

Vi kommer videre til problemet at vi har ikke helt kunnet definere en vokal heller. I segmentfonologien er de to hovedtrekkene at den er "ikke-konsonantisk" og at den er "stavelsesbærende". Noen som ser litt sirkelargumentasjon her? Det er greit nok at den er ikke-konsonantisk. Det vil bare si at det ikke er restriksjon i munnen når den uttalse. Men hva med stavelsesbærende. Som lingvistene Maddieson og Ladefoged peker på så er det "ingen fonetiske parametre som kan brukes til å definere stavelser. Hverken artikulatorisk eller fysiologisk." Den mest brukbare definisjonen er nok Ladefogeds fonologiske definisjon: "påkrevde enheter i organiseringen og produksjonen av ytringer."

I alle fall, her er et språk som viser nettopp det, at en stavelseskjerne ikke trenger å være en vokal i det hele tatt. Noen lingvister mener at begrepet stavelse ikke har noe å gjøre i nuxálk i det hele tatt. Dette er problematisk fordi mange ord har vokaler som stavelseskjerne og vanlige definisjoner gjør seg gjeldende. Andre lingvister igjen sier at hver eneste plosive konsonant er en stavelseskjerne. Det gjør at ord som [tʰt͡sʰ] "liten gutt" (fonemisk /tt͡s/) kan tenkes å ha en stavelse eller to. Er det en, så er /t/ stavelsesåpning og /ts/ stavelseskjerne. Noe som er en rar stavelseskjærne. Er det to så er både /t/ og /ts/ stavelser (og stavelseskjerner) alene.

Før jeg takker for meg for denne gang vil jeg bare si at språket ser ut til å være usedvanlig opptatt av kjip mat. Et annet eksempel på ett uttrykk i språket er nemlig [st͡sʼqʰt͡sʰtʰx] "det er mitt dyrefett der borte"

Possessiver i Yabem

Mange språk skiller også mellom ulike typer eierskap. Fremmedgjørlig (alienable) mot ufremmedgjørlig (inalienable) eiendom gjør skille på om det som eies kan skilles fra eieren eller ikke. Kroppsdeler er typiske ting som ikke kan skilles fra eieren (uten kirurgi eller tragiske ulykker i alle fall). F.eks. språket Abun fra Papua ny-Guinea har et slikt skille:

ji bi nggwe
jeg sin hage
"hagen min"

ji syim
jeg arm
"armen min"

Her må altså ordet "bi" være til stede i ufremmedgjørlig eierskap.

Andre språk igjen skiller mellom inherent og ikke-inherent eierskap. Dvs. om gjenstanden det dreier seg om er en del av eieren eller ikke. Forskjellen ligger i at "dattera mi" f.eks. er ufremmedgjørlig, men ikke en del av eieren.

Det som gjør det austronesiske språket Yabem (Papua ny-Guinea) spennende i denne sammenhengen er at de skiller mellom begge. Når det gjelder mennesker skiller de mellom fremmedgjørlig og ufremmedgjørlig eierskap. Men når det kommer til alt annet skiller de mellom inherent og ikke-inherent eierskap.

Fremmedgjørlig eiendom markeres ved eiendomspronomer før substantivet:
ŋoc àndu "mitt hus"
nêm i "din fisk"

Ufremmedgjørlig eiendom markeres ved et suffiks på substantivet:
ôli-c "min kropp"
gwadê-m "ditt søskenbarn"

Inherent eierskap er market ved prefikset "ŋa-":
ka ŋa-laka "treets gren"
talec ŋa-latu "hønas kylling"

Før jeg takker for meg for denne gang skal jeg også nevne et tredje skille. Maasaispråket skiller mellom ting du kan eie og ting du ikke kan eie. Gårdsdyr, redskaper, hus, familiemedlemmer og penger kan eies. Villdyr, landskapstrekk og værfenomen kan på sin side ikke eies. Synes det er kult jeg!

PS: Må beklage sen oppdatering. Det blir en treg uke neste uke også, men etter det er vi tilbake til normalen! Fortsett å sende inn artikler!

Lingviblogger

- Julian

Hvor Fredrikke ligger? Seff, nordøst fra t-banen, sørvest ved det store treet...

For oss ville dette vært en temmelig fjern måte å orientere seg på. De fleste av oss vet knapt nok hvor nord er når vi sitter vendt mot TV'en i vårt eget hjem. Her er en tenkt samtale for å illustrere eksemplet:

Fremmed: Unnskyld, kan du forklare meg veien til Majorstuen?
Jeg: Klart! Gå fem hundre meter rett frem, ta sørvest ved det tredje krysset. Fortsett til du kommer til første rundkjøring, deretter går du nord-nordøst til du er på Majorstuen.
Fremmed: Drit og dra.
Jeg: Ingen årsak!

Vi orienterer oss vanligvis etter det som kalles relative eller egosentriske retninger, slik som frem, bak, høyre og venstre. Aboriginalene i  Far North Queensland som kalles Guugu Yimithirrfolket (også kjent som: Gogo-Yimidjir, Gugu-Yimidhirr, Gugu Yimithirr, Guugu Yimidhirr, Guguyimidjir, Gugu Yimijir, Kukuyimidir, Koko Imudji, Koko Yimidir, Kuku Jimidir, Kuku Yimithirr og Kuku Yimidhirr... muligens /gu:gu jimid̪iɻ/) orienterer seg utelukkende etter himmelretninger eller kardinale retninger.

Et eksperiment ble utført av Lera Boroditsky. I dette eksperimentet  ble en 5 år gammel jente av Guugu Yimithirrfolket bedt om å fortelle forskeren hvor nord er. Uten å blinke kunne avlegge svar. Boroditsky gjentok forsøket i forsamlinger av forskere ved Harvard og Princeton og i London, Moskva og Beijing. Disse ble bedt om å lukke øynene først for ikke å jukse. Mange nektet å peke, mens de som pekte gjorde så etter lang betenkningstid og ofte i forskjellige retninger.

Et poeng som også er verdt å understreke er at himmelretninger finnes i norsk også (duh.) og det finnes mennesker som kan orientere seg godt etter himmelretninger også i den vestlige verden. Men vi bruker himmelretninger nærmest utelukkende i stor skala. Uansett hvor god du er på himmelretninger finnes det ikke en eneste normann som ville sagt "koppen står vest for fatet". Dette er derimot både vanlig og den eneste måten å forklare slike forhold på i Guugu Yimithirr-området.
 
I et annet forsøk ble noen av Guugu Yimithirrene bedt om å arrangere en bildeserie i kronologisk rekkefølge. F.eks. av en mann som ble eldre, en banan som ble spist og lignende. Hvis en normann skulle gjøre dette ville han arrangert bildene fra venstre til høyre. En som snakket hebraisk ville gjøre det fra høyre mot venstre. Guugu Yimithirrfolket la bildene alltid fra øst til vest. (Fra der hvor solen står opp til der hvor solen går ned.) Om de stod vendt mot nord la de dem fra høyre til venstre, om de stod vendt mot sør andre veien. Og om de stod vendt mot øst la de dem mot seg.

Lera Boroditsky bruker dette for å argumentere for gjennopplivingen av språklig relativisme (Sapir-Whorf-hypotesen) og artikkelen er vel verdt å lese (bare 6 sider). Selv om jeg personlig ikke synes den er bekreftende på noen måte, er det tankevekkende lesning.

Før jeg takker for meg for denne gang vil jeg fortelle at har språket noen andre morsomme snurrepiperier også. For det første er dette språket ordet kenguru stammer fra /ɡaŋuru/. Språket har heller ingen ustemte fonemer. Og som om ikke det var nok skiller den mellom de relativt nære artikulasjonsstedene: Bilabial, dental, alveolar, retrofleks, palatal og velar.

Og helt til slutt, ikke glem at språket har splittet ergativitet! Noen andre som også vil lære seg dette språket?


Lingviblogger

- Julian

Ukas uttrykk - 物の哀れ (mono no aware)

Denne ukas uttrykk er fra japansk og oversettes oftest med "tingenes pathos" eller "en empati mot ting". "mono" betyr simpelthen "ting", men "aware" har en litt mer komplisert historie. "aware" forstås som "pathos, dype følelser, bevissthet eller sensitivitet". Frasen brukes i flere sammenhenger, blant annet for å uttrykke "bevissthet av det flyktige, tingenes midlertidighet eller en nostalgi ved at de passerer".

Uttrykket beskriver en slik utrolig ansamling av konkrete følelser at det er nesten rart vi ikke har lånt det inn i norsk! Men flere språk har lignende uttrykk. "mono no aware" har blitt sammenlignet med uttrykket fra latin som er "lacrimae rerum" eller "tingenes tårer". Uttrykket stammer fra Virgils "Aenid" (for alle latininteresserte) og kommer fra frasen "sunt lacrimae rerum et mentem mortalia tangunt". Det er Aeneas som sier dette mens han stirrer på ett av veggmaleriene funnet i et karthagisk tempel. Veggmaleriet viser Den trojanske krigen hvor flere av hans venner og landsmenn mistet livet. Grepet av krigens fåfengthet og ødeleggelsen av menneskeliv sier han: "Dette er tingenes tårer. Åh! hvor dødeliges lidelser rører ved hjertet" (Noen artistiske hensyn i oversettelsen her!)

Så, før jeg takker for meg for denne gang, skal jeg også nevne at "aware" også er et eldre japansk uttrykk for mild overraskelse (fra Heian-perioden) og kan oversettes med "åh!" eller "ah!". Frasen kan derfor også oversettes "tingenes åh!-het", noe som bare er fantastisk.


Lingviblogger

- Julian

Oversettelse som lingvistisk ekstremsport*

(*vår allerede kjære lingviblogger)

De fleste av oss må ty til oversettelser av og til. Ingen skam i det, men ingen to oversettelser er like selv om originalteksten er den samme. Den kan være oversatt så bokstavelig at språket er for kunstig, eller så løst at meningsinnholdet forsvinner. Og da tar vi ikke høyde for regelrette brølere som ikke kan skyldes på stilvalg.

La meg se om jeg kan illustrere problemet med et par eksempler. Det første kommer fra bibelhebraisk. 5. Mosebok 33:17 oversettes slik i King James Version:

“His glory is like the firstling of his bullock, and his horns are like the horns of unicorns"

Enhjørninger? Her har oversetterne faktisk valgt å støtte seg på greske og latinske oversettelser, som henholdsvis bruker ”monokerôs” og ”unicornis” (enhornet). I tillegg har det hebraiske ordet blitt forandret fra entall til flertall (du kan jo ikke ha en ”unicorn” med flere horn). Det er ikke rart at resultatet blir merkelig.

Det hebraiske ordet er re’em. Nøyaktig hvordan det bør oversettes er et lite mysterium, men Gesenius oppgir betydningen ”a wild animal, fierce and untamed, resembling an ox, as a wild ass resembles an ass”. Det ser ut til å være bred enighet (basert på sammenhengene hvor ordet brukes, samt lignende ord i beslektede språk) om at det ikke er snakk om et hestelignende dyr i det hele tatt, som tross alt er det man forbinder med begrepet ”unicorn” i dag.

Jeg skal medgi at eksemplet kanskje er litt obskurt, så la oss hoppe til noe som virkelig burde være praktisk: latinsk skolegrammatikk! Hvis du var så heldig at du tok latin på videregående (jeg mistenker at vi er en utdøende rase), husker du garantert hvor morsomt (det er alltid rom for sarkastiske tolkninger) det var med kasuslære. Ta for eksempel ablativ. I Eitrems latinske grammatikk teller jeg ikke mindre enn 15 forskjellige typer ablativ. Jeg skal være barmhjertig og begrense meg til bare én, men den har til gjengjeld satt sine spor hos mange stakkars sjeler. Vi snakker om den grufulle ablativus absolutus.

Hva for noe? Absolutt ablativ er en konstruksjon som består av et subjektsledd (substantiv eller pronomen) og et predikativt ledd (partisipp eller adjektiv) som begge står i ablativ. Det kan se slik ut:

Hostibus victis

Disse bøyde formene stammer fra ”hostis” (fiende) og ”victus” (perfektum partisipp av ”vincere”, altså ”overvunnet”). Det er flere måter man kan oversette dette på: ”da fienden hadde blitt slått”, ”etter å ha slått fienden”, ”fordi de slo fienden”, ”dersom de slo fienden”, ”de slo fienden og”, eller ”selv om fienden ble slått”. Oversetteren velger det som tilsynelatende passer konteksten best. Men dette betyr at nyanser og alternative tolkninger forsvinner helt fra overflaten. Og oversettere tar tilsvarende valg for leseren hele tiden, med varierende utfall.

Den beste måten å bruke en oversettelse på er som et supplement til originalteksten. Det nest beste er å sjekke minst to oversettelser. Stoler du blindt på én, bedriver du lingvistisk ekstremsport. Uten fallskjerm.


Tusen takk til lingviblogger

- Daniel Andreas Wang