Oversettelse som lingvistisk ekstremsport*

(*vår allerede kjære lingviblogger)

De fleste av oss må ty til oversettelser av og til. Ingen skam i det, men ingen to oversettelser er like selv om originalteksten er den samme. Den kan være oversatt så bokstavelig at språket er for kunstig, eller så løst at meningsinnholdet forsvinner. Og da tar vi ikke høyde for regelrette brølere som ikke kan skyldes på stilvalg.

La meg se om jeg kan illustrere problemet med et par eksempler. Det første kommer fra bibelhebraisk. 5. Mosebok 33:17 oversettes slik i King James Version:

“His glory is like the firstling of his bullock, and his horns are like the horns of unicorns"

Enhjørninger? Her har oversetterne faktisk valgt å støtte seg på greske og latinske oversettelser, som henholdsvis bruker ”monokerôs” og ”unicornis” (enhornet). I tillegg har det hebraiske ordet blitt forandret fra entall til flertall (du kan jo ikke ha en ”unicorn” med flere horn). Det er ikke rart at resultatet blir merkelig.

Det hebraiske ordet er re’em. Nøyaktig hvordan det bør oversettes er et lite mysterium, men Gesenius oppgir betydningen ”a wild animal, fierce and untamed, resembling an ox, as a wild ass resembles an ass”. Det ser ut til å være bred enighet (basert på sammenhengene hvor ordet brukes, samt lignende ord i beslektede språk) om at det ikke er snakk om et hestelignende dyr i det hele tatt, som tross alt er det man forbinder med begrepet ”unicorn” i dag.

Jeg skal medgi at eksemplet kanskje er litt obskurt, så la oss hoppe til noe som virkelig burde være praktisk: latinsk skolegrammatikk! Hvis du var så heldig at du tok latin på videregående (jeg mistenker at vi er en utdøende rase), husker du garantert hvor morsomt (det er alltid rom for sarkastiske tolkninger) det var med kasuslære. Ta for eksempel ablativ. I Eitrems latinske grammatikk teller jeg ikke mindre enn 15 forskjellige typer ablativ. Jeg skal være barmhjertig og begrense meg til bare én, men den har til gjengjeld satt sine spor hos mange stakkars sjeler. Vi snakker om den grufulle ablativus absolutus.

Hva for noe? Absolutt ablativ er en konstruksjon som består av et subjektsledd (substantiv eller pronomen) og et predikativt ledd (partisipp eller adjektiv) som begge står i ablativ. Det kan se slik ut:

Hostibus victis

Disse bøyde formene stammer fra ”hostis” (fiende) og ”victus” (perfektum partisipp av ”vincere”, altså ”overvunnet”). Det er flere måter man kan oversette dette på: ”da fienden hadde blitt slått”, ”etter å ha slått fienden”, ”fordi de slo fienden”, ”dersom de slo fienden”, ”de slo fienden og”, eller ”selv om fienden ble slått”. Oversetteren velger det som tilsynelatende passer konteksten best. Men dette betyr at nyanser og alternative tolkninger forsvinner helt fra overflaten. Og oversettere tar tilsvarende valg for leseren hele tiden, med varierende utfall.

Den beste måten å bruke en oversettelse på er som et supplement til originalteksten. Det nest beste er å sjekke minst to oversettelser. Stoler du blindt på én, bedriver du lingvistisk ekstremsport. Uten fallskjerm.


Tusen takk til lingviblogger

- Daniel Andreas Wang

Ukas uttrykk - 对牛弹琴 (duì niú tán qín)

Siden vi allerede er i den fjerne orient etter forrige innlegg, tenkte jeg det passet seg med et ordtak fra våre venner i øst. "Duì niú tán qín" er et såkalt chengyu, et kort kinesisk ordtak, oftest med fire tegn. Uttrykket betyr "å spille lutt for ei ku" og kommer fra historien om musikeren Gong Mingyi. Han var kjent som en meget dyktig lutt-spiller, men også for å være litt tåpelig. En dag da han så ei ku gresse utenfor huset sitt ble han inspirert og gikk ut for å spille for kua. Gong Mingyi spilte så vakkert at han selv ble beruset av sin egen melodi, men kua fortsatte bare å gresse uten å ofre sangen en tanke. "Hva er galt med deg, ku!?" Ropte Gong Mingyi som ikke kunne skjønne hvorfor kua var så likegyldig til hans musikk.

Historien slutter med en slags kommentar til seg selv. "Var fremføringen hans kjedelig? - Ikke i det hele tatt, men kua verken forstod eller satte pris på musikken."

Uttrykket er et vanlig dagligdags uttrykk blant kinsere og brukes om å prøve å tale fornuft til sta mennesker eller å prate til feil publikum. Ofte har taleren undervurdert sin lytter eller lytteren har snudd et døvt øre til hva som ble sagt. 

"Niú" betyr ku og "tán qín" betyr å spille lutt/ qin (kinesisk gitar) og oversettes ofte med sitar.

Kineserne har flere slike chengyu som ser ut til å grunne lignende historier. "Yī máo bù bá" for eksempel brukes om å være gjerrig eller svært sparsommelig. Den bokstavelig oversettelsen "å ikke dra ut ett hårstrå". Det kommer fra historien om filosofen Yang Zhu som, da han ble spurt om han ville dra ut håret sitt om det tjente til menneskehetens beste, nektet å svare. Studententen hans sa siden at han var særdeles egoistisk som ikke ville gjøre noe så lite for menneskehetens beste.

Så skal jeg takke for meg for denne gang ved å spørre, ville du dratt ut ditt eget hår om det tjente til menneskehetens beste? Tenk på det du!


Lingviblogger

- Julian

Umulige navn*

(* Dette er vårt første blogginnlegg fra vår nye lingviblogger)

Utfordringene står tilsynelatende i kø for en stakkars språknerd som skal forsøke å lære seg japansk. Alskens grammatiske finurligheter, en uvanlig syntaks, idiomer, og ikke minst et hav av høflighetsformer som bare venter på å bli misbrukt i sosiale situasjoner med pinlige resultater. Men i dette innlegget vil jeg heller rette et lite søkelys på noe som kan få selv den mest erfarne oversetter til å rive seg i håret av frustrasjon. Roten til problemet ligger i et skriftsystem som skaper mye forvirring, ikke minst for utlendinger.

Strengt tatt kan vi snakke om tre systemer, hvorav to er fonetiske. Til sammen har japanere bortimot 100 tegn til rådighet (såkalte kana) som i teorien kan brukes til å stave ut ethvert ord. For eksempel kan setningen ”det er en mann der borte” skrives slik med hiraganasystemet (som består av 48 tegn):

あそこにおとこのひとがいます。

a-so-ko ni o-to-ko no hi-to ga i-ma-su.

En slik løsning fungerer fint i barnebøker, selv om du må lete etter ordgrensene (japanske tekster har oftest ikke mellomrom). Vi skal heller ikke legge så mye vekt på at en rekke kana ligner sterkt på hverandre og fort kan forveksles. Men i lengden blir det slitsomt å skrive og lese på denne måten, og løsningen har blitt at man benytter seg av tegn lånt fra kinesisk, såkalte kanji. For alminnelig bruk regner man med at du må beherske et minimum av omtrent 2000 tegn (et ganske snilt anslag). Særlig i forbindelse med substantiver og verbstammer kan disse tegnene fort dukke opp. Setningen ovenfor kan for eksempel modifiseres slik:

あそこに男の人がいます。

”Otoko no hito” (mann) har blitt forkortet fra おとこのひと til 男の人. Løsningen ser praktisk ut, men kommer med en egen felle: kanji kan leses på minst to forskjellige måter, og i enkelte tilfeller så mange som tyve. Noen av lesemåtene dukker opp oftere enn andre, og det finnes som regel retningslinjer man kan støtte seg på. Inntil du skal forsøke å tyde navn.

OK, i noen tilfeller er heller ikke det så ille. Du har kanskje to uttalevarianter som bare skilles ved at en lyd enten er stemt eller ustemt, for eksempel ”Takoshima” og ”Takojima”. Navnet betyr uansett ”Blekksprutøy”, selv om jeg ikke akkurat ville anbefale den varianten i en norsk oversettelse. Ofte kan du spørre personen det gjelder (gjerne den eneste som vet svaret, spesielt med tanke på eventuelt navneskifte) om hvordan navnet skal uttales, og håpe på at japanere ikke ler av deg fordi du ”ikke uttaler navnet riktig” etterpå. Men hva i all verden gjør du når personen er død, lesemåtene er så forskjellige som "Tsunoda" og "Kakuta", og det uansett var et pseudonym? Si det den som kan.

Du lurer kanskje på hvorfor japanere ikke mister forstanden i dette rotet? De har et par løsninger på lur: skriv tegnene og gi blaffen i uttalen, eller bruk en passende tittel (for eksempel ”sensei” eller ”lærer”) og gi blaffen i navnet. Dessuten har man ritualet med svisittkort, som er en gylden anledning til å opplyse om hvordan navnet faktisk skal uttales.


Tusen takk til lingviblogger

- Daniel Andreas Wang

Hver mandag og torsdag!

Som nyoppstartet lingviblogg er det om å gjøre å skape mønstre og rutiner folk kan forholde seg til. Denne ukas første oppdatering, "Ukas uttrykk", er starten på en serie som skal gå noen uker. Her tar vi for oss ord og uttrykk som er interessante av en hel rekke ulike grunner. Har du et forslag til et morsomt uttrykk (enten i norsk eller i utenlandsk) så er du hjertelige velkommen til å sende det inn, gjerne med en full artikkel.

Videre skal vår lingviblogg forsøke etter beste evne å poste to ganger i uken. Mandag og torsdag, så sjekk ofte innom for oppdateringer. Etterhvert håper vi på å få mange flere lingvibloggere med oss. Som alltid, om du har noe på hjertet send det til lingviblogg@gmail.com

Vår lingviblogg leker for tiden også med ulike design og maler. Ris og ros sendes nok en gang til vår e-post eller postes i kommentarfeltet. Har du en liten kunstner/ designer på innsiden tar vi gjerne i mot forslag til headere, bakgrunner og lignende. Igjen, send det til vår e-post.

Og før jeg takker for meg for denne gang vil jeg bare si tusen takk til alle som følger med. Og, det er bare å hive seg på om du har noe på hjertet.


Lingviblogger

- Julian

Ukas uttrykk - "tingo"

Ordet tingo er et ord fra Påskeøya og fra det innfødte språket Pascuan (fra det spanske ordet for påske, pascua). Språket er et østpolynesisk språk og er dermed i slekt med blant annet hawaiisk og maori. Språket har, som de fleste andre østpolynesiske språk, et ganske begrenset foneminventar og en veldig streng (C)V-struktur. Dette vil si at språket har få lyder (10 konsonanter og 5 vokaler) og en stavelse kan ikke inneholde to konsonanter etter hverandre.

Språket kalles rapanui på norsk etter deres eget navn for øya, Rapa Nui, som rett og slett betyr "Store Rapa". Frasen "Te pito o te henua" ble sagt å være det opprinnelige navnet på øya, og ble tolket til å bety "verdens navle". Problemet ligger i at "pito" har et homonym i pascuan. "Pito" kan bety både "navle" og "ende". Den tolkningen som nå regnes for mest korrekt er simpelthen "landeslutt", noe jeg vil påstå er definisjonen på ei øy.

Likevel er det ikke underlig at et folk som bor så langt fra alle andre som dere ser på kartet her begynner å se på seg selv som verdens sentrum. Det er virkelig over 2000 km til nærmeste nabo. Det er mye interessant og mystisk med denne øya. De såkalte Påskeøystatuene (moai) er sværte kjente. Disse var også vår alles kjære Heyerdahls store fasinasjon i en periode. Men enda mer interessant er den hittil udechiffrerte "rongorongo"-skriften som sies å representere det tidlige rapanuispråket.

Språket ser desverre ut til å være døende. De fleste på øya har spansk som morsmål (etter Chilensk eierskap) og de fleste som lærer rapanui lærer dette i voksen alder. Det er mulig det er så få som 800 talere igjen. Men nå kommer vi til hovedpoenget med denne artikkelen, nemlig det rapanuiske ordet "tingo." I følge Adam Jacot de Boinod betyr ordet "å låne en og en ting fra en venns hus til det ikke er noe igjen". Eller, i følge Howard Rheingold "å ta alle gjenstandene en ønsker fra en venns hus, en om gangen, ved å spørre om å få låne dem". Dette kan selvfølgelig reflektere rapanuisk kultur på en måte vi ikke skjønner. I vesten kunne vi kanskje hatt bruk for et ord for "å flytte inn hos kjæresten ved å flytte en og en gjenstand om gangen uten at kjæresten legger merke til det, helt du har flyttet inn for godt." Så kulturreferanser spiller en betydelig rolle i slike uttrykk.

Mange nettkritikere har desverre skreket over seg om "hogwash" som man sier på godt fransk.
Forfattere som de Boinod og Rheingold som skriver om morsomme ord som ikke lett lar seg oversette, er kjent for å ta seg noen friheter. Et eksempel på morsomme ord for "dagen derpå" er f.eks. det norske uttrykket "å ha tømmermenn", som vi vet ikke er svært vanlig i norsk. Videre har det vist seg vanskelig å bekrefte faktisiteten til ordet, ettersom det er få talere igjen, eneste måten å komme seg dit er ved flåte og ingen av de gjenlevende talerne har facebook.

Så før jeg takker for meg for denne gang skal jeg si at jeg for min del har troen på "tingo", det er et fantastisk ord jeg skulle ønske kunne brukes oftere. Ved mindre noen har "tingoet" meg!


Lingviblogger

- Julian

Døde språk lever

En av utfordringene for en nyoppstartet lingviblogg er å ha noe innhold som er interessant for de som er språkinteresserte uten ha lest mellom 4 og 13 bøker om Engdewus pronomensystem. Derfor åpnes bloggen med en noe mer popkulturell tilnærming, som vi likevel håper kan være interessant for enhver språkinteressert.

Tittelen på dette innlegget kan se ut som en motsetning, men for mange er dette neppe en overraskelse. Listen over språk som er døde som dagligtalespråk, men som fortsatt brukes i forskjellige sammenhenger (religiøse, vitenskapelige osv.) er lang. Det prototypiske eksemplet må vel være latin. De eldste kildene vi har er fra rundt omkring det første århundret f.kr. og språket holdt stand lenge, men allerede rundt år 700 var forskjellen mellom dagligtalen og det formelle språket svært stor. Men selv om det formelle språket "døde" var det i aller høyeste grad levende i vitenskapelige tekster og religiøse handlinger. Og den dag i dag er latin et viktig språk for både vitenskap og kristendommen.

Andre språk regnet som døde men som fortsatt lever i forskjellige grader er blant annet koine gresk, attisk gresk, sanskrit og selvfølgelig hebraisk som har en særegen historie. Men poenget i denne artikkelen er ikke noe av det nevnt ovenfor.

Etter Star Trek og klingons vannvittige populæritet har filmer og serier i større og større grad sett hvor nyttig det er å ta språk på alvor. Star Wars-filmene var kanskje de siste som slapp unna med å bare lage lyder som skulle gjengi følelser, heller en gjennomførte språk. Men artikkelen er heller ikke om konstruerte språk.

I går så jeg for første gang filmen Prometheus. Hva en synes om filmen er ikke viktig i det hele tatt, men poenget er altså en gruppe som drar til en fremmed planet for å finne romvesner. Disse romvesnene har vært på jorda og lagt igjen biter av seg selv og sin kultur her. Språket disse romvesnene prater er nemlig en av våre store språklige forfedre Proto-Indo-Europeisk (PIE).

PIE er forfaderen til alle indoeuropeiske språk. Dette inkluderer blant annet latin, persisk, gresk, fransk, tysk, engelsk, norsk osv. Det finnes ingen skriftlige kilder, så språket er rekonstruert på grunnlag av det vi vet om språklig utvikling i moderne indoeuropeiske språk.
Mannen du ser på bildet (og som opptrer i en kort scene i filmen) er Dr. Anil Biltoo fra University of London. Hans rekonstruerte versjon av PIE opptrer i to scener i filmen. Først et utdrag fra den såkalte Schleichers fabel, den første teksten skrevet i PIE, deretter en monolog fra karakteren David.

Utdraget fra Schleichers fabel er i scenen hvor bildet ovenfor er hentet. Først sier dr. Baltoo setningen, deretter gjentas den av David. Setningen er som følger:

hjewɪs jasmə hwælnə nahəst akʷunsəz dadʳkta 

Som oversatt til norsk blir: en sau som ikke hadde noe ull så hester.

En mer oppdatert rekonstruksjon er: 

ʕʷeuis iosmi ʕuelʔn neʔst ʔekuns ʔe 'de:rkt (Kortlandt 2007)
('d beskrives som glottalisk plosiv (det har vært forslag om både ejektiv og implosiv i rekonstruksjonen av PIE) skrevet med dʳ i dr. Baltoos versjon)

Den andre setningen er ikke fra en kjent tekst, men rekonstruert av dr. Baltoo og blir ikke oversatt i filmen. Det følgende er derfor SPOILER:

ida hmanəm aɪ kja namṛtuh zdɛ:taha…ghʷɪvah-pjorn-ɪttham sas da:tṛ kredah
this man here because not:die 3sg:desire. life-increase-wish to:3sg 2sg:give 3sg:believes

Eller: Denne mannen er her fordi han ikke ønsker å dø. Han tror du kan gi ham mer liv.

Flere ord i tekstene er kanskje gjenkjennelig for noen av dere. akʷunsəz og ʔekuns minner om det latinske ordet for hest, equus. hmanəm minner om det engelske ordet for menneske/ mann (human) og kredah kan minne om det italienske ordet for å tro, credere.  

Er ikke dette fantastisk? Filmen tar i bruk et språk som ikke bare er dødt, men som vi ikke engang har skriftlige kilder på. Antagelser om hvordan språket alle indoeuropeiske språk stammer fra høres ut er sjeldne. Godt jobba, Prometheus.

Lydklippene finner du her. Kilder er her, her og her.

Og som en siste notis før jeg takker for meg for denne gang. Prometheus er ikke den første filmen som bruker døde språk. Mel Gibsons "Passion of the Christ" bruker utelukkende døde språk, deriblant latin, rekonstruert aramaisk og noe hebraisk. Han har også brukt et språk som ikke er dødt, men eksotisk i filmen "Apocalypto" som foregår utelukkende på yukatansk maya. Den kommende filmen "Hannibal the Conqueror" med Vin Diesel skal visstnok være på det utdødde språket punisk, nært beslektet med fønikisk. Vi har mye å se frem til!

Har du flere eksempler? Post det i kommentarfeltet!


Lingviblogger

- Julian

Velkommen til lingviblogg!

Du spør kanskje deg selv: "Hva i all verden er en lingviblogg?"
I ordboka står det: "en blogg som omhandler temaer relatert til lingvistikk og lignende". Denne bloggen kommer med andre ord til å handle om språk, språk og kanskje litt språk. Om du ikke synes det høres kult ut, la meg bare spørre: hvordan havnet du her i utgangspunktet?

Bloggen er startet av Lingvistisk studentforening med base i Oslo. Vi har mange bloggere som vil bidra med interessante tanker, fun facts, halvseriøse innlegg, helseriøse diskusjoner og annet småsnacks. Alt er tillatt, så lenge det har med språk å gjøre. Vi håper å få alt fra morsomme syntaktiske snurrepiperier til helskrudde fonetiske rariteter.

Da gjenstår det bare å si velkommen! Velkommen!


Og, om du har en liten lingviblogger i ditt indre, send e-post til: lingviblogg@gmail.com



Lingviblogger

- Julian