Possessiver i Yabem

Mange språk skiller også mellom ulike typer eierskap. Fremmedgjørlig (alienable) mot ufremmedgjørlig (inalienable) eiendom gjør skille på om det som eies kan skilles fra eieren eller ikke. Kroppsdeler er typiske ting som ikke kan skilles fra eieren (uten kirurgi eller tragiske ulykker i alle fall). F.eks. språket Abun fra Papua ny-Guinea har et slikt skille:

ji bi nggwe
jeg sin hage
"hagen min"

ji syim
jeg arm
"armen min"

Her må altså ordet "bi" være til stede i ufremmedgjørlig eierskap.

Andre språk igjen skiller mellom inherent og ikke-inherent eierskap. Dvs. om gjenstanden det dreier seg om er en del av eieren eller ikke. Forskjellen ligger i at "dattera mi" f.eks. er ufremmedgjørlig, men ikke en del av eieren.

Det som gjør det austronesiske språket Yabem (Papua ny-Guinea) spennende i denne sammenhengen er at de skiller mellom begge. Når det gjelder mennesker skiller de mellom fremmedgjørlig og ufremmedgjørlig eierskap. Men når det kommer til alt annet skiller de mellom inherent og ikke-inherent eierskap.

Fremmedgjørlig eiendom markeres ved eiendomspronomer før substantivet:
ŋoc àndu "mitt hus"
nêm i "din fisk"

Ufremmedgjørlig eiendom markeres ved et suffiks på substantivet:
ôli-c "min kropp"
gwadê-m "ditt søskenbarn"

Inherent eierskap er market ved prefikset "ŋa-":
ka ŋa-laka "treets gren"
talec ŋa-latu "hønas kylling"

Før jeg takker for meg for denne gang skal jeg også nevne et tredje skille. Maasaispråket skiller mellom ting du kan eie og ting du ikke kan eie. Gårdsdyr, redskaper, hus, familiemedlemmer og penger kan eies. Villdyr, landskapstrekk og værfenomen kan på sin side ikke eies. Synes det er kult jeg!

PS: Må beklage sen oppdatering. Det blir en treg uke neste uke også, men etter det er vi tilbake til normalen! Fortsett å sende inn artikler!

Lingviblogger

- Julian

Hvor Fredrikke ligger? Seff, nordøst fra t-banen, sørvest ved det store treet...

For oss ville dette vært en temmelig fjern måte å orientere seg på. De fleste av oss vet knapt nok hvor nord er når vi sitter vendt mot TV'en i vårt eget hjem. Her er en tenkt samtale for å illustrere eksemplet:

Fremmed: Unnskyld, kan du forklare meg veien til Majorstuen?
Jeg: Klart! Gå fem hundre meter rett frem, ta sørvest ved det tredje krysset. Fortsett til du kommer til første rundkjøring, deretter går du nord-nordøst til du er på Majorstuen.
Fremmed: Drit og dra.
Jeg: Ingen årsak!

Vi orienterer oss vanligvis etter det som kalles relative eller egosentriske retninger, slik som frem, bak, høyre og venstre. Aboriginalene i  Far North Queensland som kalles Guugu Yimithirrfolket (også kjent som: Gogo-Yimidjir, Gugu-Yimidhirr, Gugu Yimithirr, Guugu Yimidhirr, Guguyimidjir, Gugu Yimijir, Kukuyimidir, Koko Imudji, Koko Yimidir, Kuku Jimidir, Kuku Yimithirr og Kuku Yimidhirr... muligens /gu:gu jimid̪iɻ/) orienterer seg utelukkende etter himmelretninger eller kardinale retninger.

Et eksperiment ble utført av Lera Boroditsky. I dette eksperimentet  ble en 5 år gammel jente av Guugu Yimithirrfolket bedt om å fortelle forskeren hvor nord er. Uten å blinke kunne avlegge svar. Boroditsky gjentok forsøket i forsamlinger av forskere ved Harvard og Princeton og i London, Moskva og Beijing. Disse ble bedt om å lukke øynene først for ikke å jukse. Mange nektet å peke, mens de som pekte gjorde så etter lang betenkningstid og ofte i forskjellige retninger.

Et poeng som også er verdt å understreke er at himmelretninger finnes i norsk også (duh.) og det finnes mennesker som kan orientere seg godt etter himmelretninger også i den vestlige verden. Men vi bruker himmelretninger nærmest utelukkende i stor skala. Uansett hvor god du er på himmelretninger finnes det ikke en eneste normann som ville sagt "koppen står vest for fatet". Dette er derimot både vanlig og den eneste måten å forklare slike forhold på i Guugu Yimithirr-området.
 
I et annet forsøk ble noen av Guugu Yimithirrene bedt om å arrangere en bildeserie i kronologisk rekkefølge. F.eks. av en mann som ble eldre, en banan som ble spist og lignende. Hvis en normann skulle gjøre dette ville han arrangert bildene fra venstre til høyre. En som snakket hebraisk ville gjøre det fra høyre mot venstre. Guugu Yimithirrfolket la bildene alltid fra øst til vest. (Fra der hvor solen står opp til der hvor solen går ned.) Om de stod vendt mot nord la de dem fra høyre til venstre, om de stod vendt mot sør andre veien. Og om de stod vendt mot øst la de dem mot seg.

Lera Boroditsky bruker dette for å argumentere for gjennopplivingen av språklig relativisme (Sapir-Whorf-hypotesen) og artikkelen er vel verdt å lese (bare 6 sider). Selv om jeg personlig ikke synes den er bekreftende på noen måte, er det tankevekkende lesning.

Før jeg takker for meg for denne gang vil jeg fortelle at har språket noen andre morsomme snurrepiperier også. For det første er dette språket ordet kenguru stammer fra /ɡaŋuru/. Språket har heller ingen ustemte fonemer. Og som om ikke det var nok skiller den mellom de relativt nære artikulasjonsstedene: Bilabial, dental, alveolar, retrofleks, palatal og velar.

Og helt til slutt, ikke glem at språket har splittet ergativitet! Noen andre som også vil lære seg dette språket?


Lingviblogger

- Julian

Ukas uttrykk - 物の哀れ (mono no aware)

Denne ukas uttrykk er fra japansk og oversettes oftest med "tingenes pathos" eller "en empati mot ting". "mono" betyr simpelthen "ting", men "aware" har en litt mer komplisert historie. "aware" forstås som "pathos, dype følelser, bevissthet eller sensitivitet". Frasen brukes i flere sammenhenger, blant annet for å uttrykke "bevissthet av det flyktige, tingenes midlertidighet eller en nostalgi ved at de passerer".

Uttrykket beskriver en slik utrolig ansamling av konkrete følelser at det er nesten rart vi ikke har lånt det inn i norsk! Men flere språk har lignende uttrykk. "mono no aware" har blitt sammenlignet med uttrykket fra latin som er "lacrimae rerum" eller "tingenes tårer". Uttrykket stammer fra Virgils "Aenid" (for alle latininteresserte) og kommer fra frasen "sunt lacrimae rerum et mentem mortalia tangunt". Det er Aeneas som sier dette mens han stirrer på ett av veggmaleriene funnet i et karthagisk tempel. Veggmaleriet viser Den trojanske krigen hvor flere av hans venner og landsmenn mistet livet. Grepet av krigens fåfengthet og ødeleggelsen av menneskeliv sier han: "Dette er tingenes tårer. Åh! hvor dødeliges lidelser rører ved hjertet" (Noen artistiske hensyn i oversettelsen her!)

Så, før jeg takker for meg for denne gang, skal jeg også nevne at "aware" også er et eldre japansk uttrykk for mild overraskelse (fra Heian-perioden) og kan oversettes med "åh!" eller "ah!". Frasen kan derfor også oversettes "tingenes åh!-het", noe som bare er fantastisk.


Lingviblogger

- Julian

Oversettelse som lingvistisk ekstremsport*

(*vår allerede kjære lingviblogger)

De fleste av oss må ty til oversettelser av og til. Ingen skam i det, men ingen to oversettelser er like selv om originalteksten er den samme. Den kan være oversatt så bokstavelig at språket er for kunstig, eller så løst at meningsinnholdet forsvinner. Og da tar vi ikke høyde for regelrette brølere som ikke kan skyldes på stilvalg.

La meg se om jeg kan illustrere problemet med et par eksempler. Det første kommer fra bibelhebraisk. 5. Mosebok 33:17 oversettes slik i King James Version:

“His glory is like the firstling of his bullock, and his horns are like the horns of unicorns"

Enhjørninger? Her har oversetterne faktisk valgt å støtte seg på greske og latinske oversettelser, som henholdsvis bruker ”monokerôs” og ”unicornis” (enhornet). I tillegg har det hebraiske ordet blitt forandret fra entall til flertall (du kan jo ikke ha en ”unicorn” med flere horn). Det er ikke rart at resultatet blir merkelig.

Det hebraiske ordet er re’em. Nøyaktig hvordan det bør oversettes er et lite mysterium, men Gesenius oppgir betydningen ”a wild animal, fierce and untamed, resembling an ox, as a wild ass resembles an ass”. Det ser ut til å være bred enighet (basert på sammenhengene hvor ordet brukes, samt lignende ord i beslektede språk) om at det ikke er snakk om et hestelignende dyr i det hele tatt, som tross alt er det man forbinder med begrepet ”unicorn” i dag.

Jeg skal medgi at eksemplet kanskje er litt obskurt, så la oss hoppe til noe som virkelig burde være praktisk: latinsk skolegrammatikk! Hvis du var så heldig at du tok latin på videregående (jeg mistenker at vi er en utdøende rase), husker du garantert hvor morsomt (det er alltid rom for sarkastiske tolkninger) det var med kasuslære. Ta for eksempel ablativ. I Eitrems latinske grammatikk teller jeg ikke mindre enn 15 forskjellige typer ablativ. Jeg skal være barmhjertig og begrense meg til bare én, men den har til gjengjeld satt sine spor hos mange stakkars sjeler. Vi snakker om den grufulle ablativus absolutus.

Hva for noe? Absolutt ablativ er en konstruksjon som består av et subjektsledd (substantiv eller pronomen) og et predikativt ledd (partisipp eller adjektiv) som begge står i ablativ. Det kan se slik ut:

Hostibus victis

Disse bøyde formene stammer fra ”hostis” (fiende) og ”victus” (perfektum partisipp av ”vincere”, altså ”overvunnet”). Det er flere måter man kan oversette dette på: ”da fienden hadde blitt slått”, ”etter å ha slått fienden”, ”fordi de slo fienden”, ”dersom de slo fienden”, ”de slo fienden og”, eller ”selv om fienden ble slått”. Oversetteren velger det som tilsynelatende passer konteksten best. Men dette betyr at nyanser og alternative tolkninger forsvinner helt fra overflaten. Og oversettere tar tilsvarende valg for leseren hele tiden, med varierende utfall.

Den beste måten å bruke en oversettelse på er som et supplement til originalteksten. Det nest beste er å sjekke minst to oversettelser. Stoler du blindt på én, bedriver du lingvistisk ekstremsport. Uten fallskjerm.


Tusen takk til lingviblogger

- Daniel Andreas Wang

Ukas uttrykk - 对牛弹琴 (duì niú tán qín)

Siden vi allerede er i den fjerne orient etter forrige innlegg, tenkte jeg det passet seg med et ordtak fra våre venner i øst. "Duì niú tán qín" er et såkalt chengyu, et kort kinesisk ordtak, oftest med fire tegn. Uttrykket betyr "å spille lutt for ei ku" og kommer fra historien om musikeren Gong Mingyi. Han var kjent som en meget dyktig lutt-spiller, men også for å være litt tåpelig. En dag da han så ei ku gresse utenfor huset sitt ble han inspirert og gikk ut for å spille for kua. Gong Mingyi spilte så vakkert at han selv ble beruset av sin egen melodi, men kua fortsatte bare å gresse uten å ofre sangen en tanke. "Hva er galt med deg, ku!?" Ropte Gong Mingyi som ikke kunne skjønne hvorfor kua var så likegyldig til hans musikk.

Historien slutter med en slags kommentar til seg selv. "Var fremføringen hans kjedelig? - Ikke i det hele tatt, men kua verken forstod eller satte pris på musikken."

Uttrykket er et vanlig dagligdags uttrykk blant kinsere og brukes om å prøve å tale fornuft til sta mennesker eller å prate til feil publikum. Ofte har taleren undervurdert sin lytter eller lytteren har snudd et døvt øre til hva som ble sagt. 

"Niú" betyr ku og "tán qín" betyr å spille lutt/ qin (kinesisk gitar) og oversettes ofte med sitar.

Kineserne har flere slike chengyu som ser ut til å grunne lignende historier. "Yī máo bù bá" for eksempel brukes om å være gjerrig eller svært sparsommelig. Den bokstavelig oversettelsen "å ikke dra ut ett hårstrå". Det kommer fra historien om filosofen Yang Zhu som, da han ble spurt om han ville dra ut håret sitt om det tjente til menneskehetens beste, nektet å svare. Studententen hans sa siden at han var særdeles egoistisk som ikke ville gjøre noe så lite for menneskehetens beste.

Så skal jeg takke for meg for denne gang ved å spørre, ville du dratt ut ditt eget hår om det tjente til menneskehetens beste? Tenk på det du!


Lingviblogger

- Julian

Umulige navn*

(* Dette er vårt første blogginnlegg fra vår nye lingviblogger)

Utfordringene står tilsynelatende i kø for en stakkars språknerd som skal forsøke å lære seg japansk. Alskens grammatiske finurligheter, en uvanlig syntaks, idiomer, og ikke minst et hav av høflighetsformer som bare venter på å bli misbrukt i sosiale situasjoner med pinlige resultater. Men i dette innlegget vil jeg heller rette et lite søkelys på noe som kan få selv den mest erfarne oversetter til å rive seg i håret av frustrasjon. Roten til problemet ligger i et skriftsystem som skaper mye forvirring, ikke minst for utlendinger.

Strengt tatt kan vi snakke om tre systemer, hvorav to er fonetiske. Til sammen har japanere bortimot 100 tegn til rådighet (såkalte kana) som i teorien kan brukes til å stave ut ethvert ord. For eksempel kan setningen ”det er en mann der borte” skrives slik med hiraganasystemet (som består av 48 tegn):

あそこにおとこのひとがいます。

a-so-ko ni o-to-ko no hi-to ga i-ma-su.

En slik løsning fungerer fint i barnebøker, selv om du må lete etter ordgrensene (japanske tekster har oftest ikke mellomrom). Vi skal heller ikke legge så mye vekt på at en rekke kana ligner sterkt på hverandre og fort kan forveksles. Men i lengden blir det slitsomt å skrive og lese på denne måten, og løsningen har blitt at man benytter seg av tegn lånt fra kinesisk, såkalte kanji. For alminnelig bruk regner man med at du må beherske et minimum av omtrent 2000 tegn (et ganske snilt anslag). Særlig i forbindelse med substantiver og verbstammer kan disse tegnene fort dukke opp. Setningen ovenfor kan for eksempel modifiseres slik:

あそこに男の人がいます。

”Otoko no hito” (mann) har blitt forkortet fra おとこのひと til 男の人. Løsningen ser praktisk ut, men kommer med en egen felle: kanji kan leses på minst to forskjellige måter, og i enkelte tilfeller så mange som tyve. Noen av lesemåtene dukker opp oftere enn andre, og det finnes som regel retningslinjer man kan støtte seg på. Inntil du skal forsøke å tyde navn.

OK, i noen tilfeller er heller ikke det så ille. Du har kanskje to uttalevarianter som bare skilles ved at en lyd enten er stemt eller ustemt, for eksempel ”Takoshima” og ”Takojima”. Navnet betyr uansett ”Blekksprutøy”, selv om jeg ikke akkurat ville anbefale den varianten i en norsk oversettelse. Ofte kan du spørre personen det gjelder (gjerne den eneste som vet svaret, spesielt med tanke på eventuelt navneskifte) om hvordan navnet skal uttales, og håpe på at japanere ikke ler av deg fordi du ”ikke uttaler navnet riktig” etterpå. Men hva i all verden gjør du når personen er død, lesemåtene er så forskjellige som "Tsunoda" og "Kakuta", og det uansett var et pseudonym? Si det den som kan.

Du lurer kanskje på hvorfor japanere ikke mister forstanden i dette rotet? De har et par løsninger på lur: skriv tegnene og gi blaffen i uttalen, eller bruk en passende tittel (for eksempel ”sensei” eller ”lærer”) og gi blaffen i navnet. Dessuten har man ritualet med svisittkort, som er en gylden anledning til å opplyse om hvordan navnet faktisk skal uttales.


Tusen takk til lingviblogger

- Daniel Andreas Wang

Hver mandag og torsdag!

Som nyoppstartet lingviblogg er det om å gjøre å skape mønstre og rutiner folk kan forholde seg til. Denne ukas første oppdatering, "Ukas uttrykk", er starten på en serie som skal gå noen uker. Her tar vi for oss ord og uttrykk som er interessante av en hel rekke ulike grunner. Har du et forslag til et morsomt uttrykk (enten i norsk eller i utenlandsk) så er du hjertelige velkommen til å sende det inn, gjerne med en full artikkel.

Videre skal vår lingviblogg forsøke etter beste evne å poste to ganger i uken. Mandag og torsdag, så sjekk ofte innom for oppdateringer. Etterhvert håper vi på å få mange flere lingvibloggere med oss. Som alltid, om du har noe på hjertet send det til lingviblogg@gmail.com

Vår lingviblogg leker for tiden også med ulike design og maler. Ris og ros sendes nok en gang til vår e-post eller postes i kommentarfeltet. Har du en liten kunstner/ designer på innsiden tar vi gjerne i mot forslag til headere, bakgrunner og lignende. Igjen, send det til vår e-post.

Og før jeg takker for meg for denne gang vil jeg bare si tusen takk til alle som følger med. Og, det er bare å hive seg på om du har noe på hjertet.


Lingviblogger

- Julian