Oversettelse som lingvistisk ekstremsport*

(*vår allerede kjære lingviblogger)

De fleste av oss må ty til oversettelser av og til. Ingen skam i det, men ingen to oversettelser er like selv om originalteksten er den samme. Den kan være oversatt så bokstavelig at språket er for kunstig, eller så løst at meningsinnholdet forsvinner. Og da tar vi ikke høyde for regelrette brølere som ikke kan skyldes på stilvalg.

La meg se om jeg kan illustrere problemet med et par eksempler. Det første kommer fra bibelhebraisk. 5. Mosebok 33:17 oversettes slik i King James Version:

“His glory is like the firstling of his bullock, and his horns are like the horns of unicorns"

Enhjørninger? Her har oversetterne faktisk valgt å støtte seg på greske og latinske oversettelser, som henholdsvis bruker ”monokerôs” og ”unicornis” (enhornet). I tillegg har det hebraiske ordet blitt forandret fra entall til flertall (du kan jo ikke ha en ”unicorn” med flere horn). Det er ikke rart at resultatet blir merkelig.

Det hebraiske ordet er re’em. Nøyaktig hvordan det bør oversettes er et lite mysterium, men Gesenius oppgir betydningen ”a wild animal, fierce and untamed, resembling an ox, as a wild ass resembles an ass”. Det ser ut til å være bred enighet (basert på sammenhengene hvor ordet brukes, samt lignende ord i beslektede språk) om at det ikke er snakk om et hestelignende dyr i det hele tatt, som tross alt er det man forbinder med begrepet ”unicorn” i dag.

Jeg skal medgi at eksemplet kanskje er litt obskurt, så la oss hoppe til noe som virkelig burde være praktisk: latinsk skolegrammatikk! Hvis du var så heldig at du tok latin på videregående (jeg mistenker at vi er en utdøende rase), husker du garantert hvor morsomt (det er alltid rom for sarkastiske tolkninger) det var med kasuslære. Ta for eksempel ablativ. I Eitrems latinske grammatikk teller jeg ikke mindre enn 15 forskjellige typer ablativ. Jeg skal være barmhjertig og begrense meg til bare én, men den har til gjengjeld satt sine spor hos mange stakkars sjeler. Vi snakker om den grufulle ablativus absolutus.

Hva for noe? Absolutt ablativ er en konstruksjon som består av et subjektsledd (substantiv eller pronomen) og et predikativt ledd (partisipp eller adjektiv) som begge står i ablativ. Det kan se slik ut:

Hostibus victis

Disse bøyde formene stammer fra ”hostis” (fiende) og ”victus” (perfektum partisipp av ”vincere”, altså ”overvunnet”). Det er flere måter man kan oversette dette på: ”da fienden hadde blitt slått”, ”etter å ha slått fienden”, ”fordi de slo fienden”, ”dersom de slo fienden”, ”de slo fienden og”, eller ”selv om fienden ble slått”. Oversetteren velger det som tilsynelatende passer konteksten best. Men dette betyr at nyanser og alternative tolkninger forsvinner helt fra overflaten. Og oversettere tar tilsvarende valg for leseren hele tiden, med varierende utfall.

Den beste måten å bruke en oversettelse på er som et supplement til originalteksten. Det nest beste er å sjekke minst to oversettelser. Stoler du blindt på én, bedriver du lingvistisk ekstremsport. Uten fallskjerm.


Tusen takk til lingviblogger

- Daniel Andreas Wang