torsdag 20. september 2012

Umulige navn*

(* Dette er vårt første blogginnlegg fra vår nye lingviblogger)

Utfordringene står tilsynelatende i kø for en stakkars språknerd som skal forsøke å lære seg japansk. Alskens grammatiske finurligheter, en uvanlig syntaks, idiomer, og ikke minst et hav av høflighetsformer som bare venter på å bli misbrukt i sosiale situasjoner med pinlige resultater. Men i dette innlegget vil jeg heller rette et lite søkelys på noe som kan få selv den mest erfarne oversetter til å rive seg i håret av frustrasjon. Roten til problemet ligger i et skriftsystem som skaper mye forvirring, ikke minst for utlendinger.

Strengt tatt kan vi snakke om tre systemer, hvorav to er fonetiske. Til sammen har japanere bortimot 100 tegn til rådighet (såkalte kana) som i teorien kan brukes til å stave ut ethvert ord. For eksempel kan setningen ”det er en mann der borte” skrives slik med hiraganasystemet (som består av 48 tegn):

あそこにおとこのひとがいます。

a-so-ko ni o-to-ko no hi-to ga i-ma-su.

En slik løsning fungerer fint i barnebøker, selv om du må lete etter ordgrensene (japanske tekster har oftest ikke mellomrom). Vi skal heller ikke legge så mye vekt på at en rekke kana ligner sterkt på hverandre og fort kan forveksles. Men i lengden blir det slitsomt å skrive og lese på denne måten, og løsningen har blitt at man benytter seg av tegn lånt fra kinesisk, såkalte kanji. For alminnelig bruk regner man med at du må beherske et minimum av omtrent 2000 tegn (et ganske snilt anslag). Særlig i forbindelse med substantiver og verbstammer kan disse tegnene fort dukke opp. Setningen ovenfor kan for eksempel modifiseres slik:

あそこに男の人がいます。

”Otoko no hito” (mann) har blitt forkortet fra おとこのひと til 男の人. Løsningen ser praktisk ut, men kommer med en egen felle: kanji kan leses på minst to forskjellige måter, og i enkelte tilfeller så mange som tyve. Noen av lesemåtene dukker opp oftere enn andre, og det finnes som regel retningslinjer man kan støtte seg på. Inntil du skal forsøke å tyde navn.

OK, i noen tilfeller er heller ikke det så ille. Du har kanskje to uttalevarianter som bare skilles ved at en lyd enten er stemt eller ustemt, for eksempel ”Takoshima” og ”Takojima”. Navnet betyr uansett ”Blekksprutøy”, selv om jeg ikke akkurat ville anbefale den varianten i en norsk oversettelse. Ofte kan du spørre personen det gjelder (gjerne den eneste som vet svaret, spesielt med tanke på eventuelt navneskifte) om hvordan navnet skal uttales, og håpe på at japanere ikke ler av deg fordi du ”ikke uttaler navnet riktig” etterpå. Men hva i all verden gjør du når personen er død, lesemåtene er så forskjellige som "Tsunoda" og "Kakuta", og det uansett var et pseudonym? Si det den som kan.

Du lurer kanskje på hvorfor japanere ikke mister forstanden i dette rotet? De har et par løsninger på lur: skriv tegnene og gi blaffen i uttalen, eller bruk en passende tittel (for eksempel ”sensei” eller ”lærer”) og gi blaffen i navnet. Dessuten har man ritualet med svisittkort, som er en gylden anledning til å opplyse om hvordan navnet faktisk skal uttales.


Tusen takk til lingviblogger

- Daniel Andreas Wang

13 kommentarer:

  1. Har japanere noen regler på hva som kan regnes som et navn, eller er det slik som i Kina, hvor hvilket som helst tegn eller totegnkombinasjon er et perfekt godt navn?

    SvarSlett
  2. Det er helt bestemte regler for hvilke tegn som kan brukes i navn:

    http://en.wikipedia.org/wiki/Jinmeiyō_kanji

    SvarSlett
  3. OK, men man kan faktisk bruke alle ~2000 tegn som er i vanlig bruk, og i tillegg de fra jinmeiyō-lista, ikke sant? I så fall er begrensningene ikke veldig store, i hvert fall sammenlignet med vesten.

    Og det ser ut kinesiske tegn passer ganske dårlig til det japanske språket. Noen har foreslått at vi kunne like godt bruke kinesiske tegn i norsk, og skrive "它雨er" istedenfor "det regner". I tillegg til den norske uttalen skulle vi ha en kinesiskbaserte, la oss si "ta yyy-er".

    SvarSlett
  4. Så vidt jeg kan se er det relativt få begrensninger, så lenge navnet ikke er upassende. Dessuten bor det en del utlendinger i Japan, og de skriver ofte navnet sitt med katakana (og dermed fonetisk). Generelt virker det som at navn vektlegges mindre i Japan enn i Vesten, fordi det finnes så mange andre måter å referere til personer på.

    Det er fullt mulig å skrive japansk med det latinske alfabetet, en skrivemåte som kalles "romaji". Men noe som er utrolig nyttig med kanji er at du lettere kan skille mellom homonymer. Japansk er et relativt lydfattig språk, og typologisk er språkene vi snakker om svært forskjellige fra hverandre.

    SvarSlett
  5. Et av argumentene jeg hører oftest, om hvorfor logografiske (eller "nær-logografiske") skriftspråk er praktiske, er at de gjør det lett å skille mellom homonymer. Og så vidt jeg har skjønt er både japansk og kinesisk ganske "homonym-tunge" (Mulig dette kun gjaldt for kinesisk om en ikke tok hensyn til toner, noe som ville vært temmelig teit). Men i virkeligheten så er vel homonymer egentlig ganske uproblematiske? Jeg mener, det er jo flere språk med lite foneminventar og streng stavelsesstruktur som klarer seg fint med det latinske alfabetet!

    SvarSlett
  6. Kinesiske tegn passer ganske bra til kinesisk, hvert tegn (særlig tradisjonelt, forenklingen har gjort det litt verre) har en eller bare noen få uttalevarianter. I japansk ser det ut for meg som bare rot med tegn og uttale. Men det er kanskje bare fordi jeg ikke kan japansk. :)

    Jeg har hørt at vietnamesere strever av og til hvis de leser tekster uten kontekst, fordi det er mange homonymer og det latinske alfabetet viser ikke distinksjonene. Men jeg tror at det faktiske problemet her er at de har mellomrom mellom alle stavelser, og de har altså kombinert ulemper med kinesisk skrift og ulemper med latinsk skrift.

    SvarSlett
  7. Homonymer er ikke problematiske per se. Men japansk flommer over av forskjellige ord med identisk uttale og svært like betydninger. Det er nesten for ille om man også skal skrive dem helt likt og dermed miste enhver praktisk mulighet til å skille mellom dem.

    Uansett: hvis noen klarer å overbevise japanerne om at de bør skifte til det latinske alfabetet (ikke første gangen det har blitt forsøkt), for guds skyld gjør det. Jeg er drittlei av å bla i kanjiordbøker for å kunne lese en eneste avisartikkel.

    SvarSlett
  8. Har forresten forsøkt meg på putonghua/mandarin, men er det to språk man helst ikke bør lære seg samtidig er det nok japansk og kinesisk. Minst like mange tegn å forholde seg til, for ikke å snakke om valget mellom tradisjonelle og forenklede tegn.

    SvarSlett
  9. Hehe, ja, men vietnamesernes alfabet er så overlasta med diakritiske tegn at det ikke er rart de sliter! Synes både romanji og pinyin ser mer elegante ut!
    Men nei, har ikke tenkt å ta på meg oppgaven å få hverken kineserne eller japanerne til å bytte skriftspråk (selv om koreanerne klarte det, men det er en litt annen historie;). Er jo så mye kultur og historie bak tegnene deres, utrolig spennende. Omså det hadde vært mulig å få dem til å bytte ville vel ingen av oss prøve å få dem til å gjøre det, helt egentlig!

    SvarSlett
  10. "romanji"

    Uten "n". :-) Det er en så vanlig feil (som jeg også har gjort flere ganger) at det bør poengteres.

    Ellers er det både mulig og vanlig å sette små kana (såkalte furigana) ved tegn som kan være ekstra vanskelig å tyde, men når du finner forskjellige lesemåter for samme navn i samme blad(!) spørs det om det hjelper så mye...

    Vil også slå et slag for tospråklige bøker og interlineære oversettelser. Gjør livet til en språkstudent mye lettere.

    SvarSlett
  11. Romaji, takk!
    Ja, er sikkert praktisk. Et annet alternativ er å studere et språk med bare 22 skrifttegn (hebraisk for eksempel som jeg studerer;)
    Da blir det hele litt enklere!

    SvarSlett
  12. Yvergangen frå hanja til hangŭl i Korea hev ikkje vore heilt problemfri, då. I teknisk terminologi nyttar dei veldig mykje kinesiske lånord, og lyt ofte leggja til hanja i parentes. Eg veit ikkje korleis dei gjer det i Vietnam.

    SvarSlett
  13. @Victor Berrjod: det er interessant! Men likevel må vi kunne si at hangul er svært godt integrert. For det første er koreanerne selv svært stolte av alfabetet sitt og videre er lesekyndigheten en del høyere i Korea (nord og sør) enn i Kina.
    (http://en.wikipedia.org/wiki/List_of_countries_by_literacy_rate)

    SvarSlett