tirsdag 22. oktober 2013

"Han hadde hatt en skrubbærplante"

Ikke spør meg hvorfor. Bærene er røde og smakløse. Ikke giftige, men i følge wikipedia smakløse. Høres utrolig kjedelig ut. Likevel er dette frasen som har fått litt oppmerksomhet blant lingvister rundt om i verden. Den skrives (APA) "xłp̓x̣ʷłtłpłłskʷc" på språket selv og fonetisk (IPA): [xɬpʼχʷɬtʰɬpʰɬːskʷʰt͡sʼ] Jeg sliter i alle fall med å uttale det. Det er bare konsonanter. Det er bare ustemte konsonanter. Det er velarer og uvularer (halslyder) og ustemte lateraler (rare l-lyder). Det er faktisk tretten konsonanter etter hverandre og ikke en eneste vokal. Dette er simpelthen ikke en frase som er mulig å rope særlig høyt. Ja, ja. Det at en hadde en gang i fortiden en plante med smakløse bær er kanskje ikke noe en vil rope over seg om uansett.



Skrubbær

Språket vi snakker om i dag er nuxálk. Det er en del av Salishanspråkgruppen som ble talt (og tales) av de såkalte Flathodeindianerne. De holder til nord i Vest-Amerika og over inn i Canada. Det er ca. 20-30 mennesker igjen som snakker nuxálk, og ingen av språkene i gruppen har mer enn 1000-2000 talere igjen. Triste greier, spesielt med språk som er så annerledes og interessante.

En av de tingene som gjør nuxálk til et spennende språk er at den virkelig setter problemstillingen "hva er en stavelse?" på dagsordnen. Spørsmålet kan virke litt rart for en ikke-lingvist. Å klappe stavelser er noe du lærer på barneskolen. "Ku-a mi spi-ser gress. Ku-a li-ker gress." "Klapp-klapp klapp, klapp-klapp klapp. Klapp-klapp klapp-klapp klapp." Og i mange språk er følelsen av en stavelse ganske intuitiv. Det er den "rytmen" språket følger. Men det å skulle definere en stavelse vitenskapelig har vist seg å være litt av en utfordring.

Wikipedias definisjon viser litt en av "lureløsningene" som er vanlige for slike problemer. "En stavelse er en enhet for organisering av språklydsekvenser". Vel, ja. Men i ordet "stakk" i norsk er også "st" en "språklydsekvens", hvorfor er ikke det en stavelse? Så følger de opp med den andre "lureløsningen", et eksempel. "For eksempel" står det, "består ordet 'water' av to stavelser. 'Wa' og 'ter'". Aha, ja nettopp. Daså. Så følger de opp med en overgeneralisert definisjon. "En stavelse består typisk av en stavelseskjerne (oftest en vokal) med valgfri åpning og avslutning (oftest en konsonant)."



Flathodeindianere anno 1903

Vi kommer videre til problemet at vi har ikke helt kunnet definere en vokal heller. I segmentfonologien er de to hovedtrekkene at den er "ikke-konsonantisk" og at den er "stavelsesbærende". Noen som ser litt sirkelargumentasjon her? Det er greit nok at den er ikke-konsonantisk. Det vil bare si at det ikke er restriksjon i munnen når den uttalse. Men hva med stavelsesbærende. Som lingvistene Maddieson og Ladefoged peker på så er det "ingen fonetiske parametre som kan brukes til å definere stavelser. Hverken artikulatorisk eller fysiologisk." Den mest brukbare definisjonen er nok Ladefogeds fonologiske definisjon: "påkrevde enheter i organiseringen og produksjonen av ytringer."

I alle fall, her er et språk som viser nettopp det, at en stavelseskjerne ikke trenger å være en vokal i det hele tatt. Noen lingvister mener at begrepet stavelse ikke har noe å gjøre i nuxálk i det hele tatt. Dette er problematisk fordi mange ord har vokaler som stavelseskjerne og vanlige definisjoner gjør seg gjeldende. Andre lingvister igjen sier at hver eneste plosive konsonant er en stavelseskjerne. Det gjør at ord som [tʰt͡sʰ] "liten gutt" (fonemisk /tt͡s/) kan tenkes å ha en stavelse eller to. Er det en, så er /t/ stavelsesåpning og /ts/ stavelseskjerne. Noe som er en rar stavelseskjærne. Er det to så er både /t/ og /ts/ stavelser (og stavelseskjerner) alene.

Før jeg takker for meg for denne gang vil jeg bare si at språket ser ut til å være usedvanlig opptatt av kjip mat. Et annet eksempel på ett uttrykk i språket er nemlig [st͡sʼqʰt͡sʰtʰx] "det er mitt dyrefett der borte"

1 kommentar: